TRANS-SYNLIGHETSDAGEN
Du som leser dette har mest sannsynlig aldri hørt om transsynlighetsdagen. Og tenker kanskje at «er det virkelig enda en dag for disse transfolkene og homsene, er det ikke nok med Pride?» Og det enkle svaret på det er nei, det er det ikke.

Thomas Westervoll Hansen
Foredragsholder og transaktivist
Dagen er til hovedsakelig for å feire transsamfunnet, og for å anerkjenne de som konstant kjemper, ofte usett, for å kunne leve som seg selv. Dagen er til for enhver utfordring og triumf vi står ovenfor som individer og som et fellesskap. Dette høres ganske enkelt ut, ikke sant? Men du lurer kanskje fremdeles på om vi egentlig trenger denne dagen du aldri har hørt om, vi er jo ganske åpne og inkluderende i Norge, er vi ikke? Jo, det er vi, men la meg likevel fortelle deg noen av grunnene til at denne dagen fremdeles er viktig å ha og anerkjenne.
Grove overtramp hos helsetilbudet til transpersoner i Norge
For en stund siden ble det skrevet en kronikk i Dagbladet (her) Den skildrer grove overtramp som skjer ved NBTS (Nasjonal behandlingstjeneste for Transseksualisme). Det er det eneste offentlige tilbudet hvor transpersoner kan søke hjelp for å begynne sin medisinske kjønnskorrigerende prosess. Kronikken inneholder eksempler på de utdaterte behandlingsmodellene og krenkende situasjoner. Disse består av bl.a. press til å delta på forskning, mangelfullt innsyn i egen journal og for dårlig informasjon før kirurgiske inngrep.
Jeg vært gjennom NBTS og opplevd deres overtramp. Jeg har møtt en haug av fordommer og krenkende uttalelser som «jeg bryr meg ikke om hva den nye diagnosen heter, kunne godt kalt den papptallerken for min del, det er bare politisk pjatt». Men jeg vil ikke gå inn på for mange detaljer om mitt eget møte med helsevesenet. Poenget er at behandlingstilbudet er utdatert, krenkende og vanskelig når hvert møte med behandlere er en kamp for å ikke bli avvist.
Tårevåte blikk
Jeg driver Transtastisk, en liten virksomhet, sammen med Noah Lind. Vi er transmenn, men det hadde du nok aldri gjettet om du så oss på gaten. Vi blir lest og behandlet som menn, og kunne nok gått gjennom resten av livet uten å fortelle omtrent noen at vi er trans, men vi velger å være åpne. Vi holder foredrag sammen og da lurer du kanskje fremdeles på hvorfor eller hvor det behovet kommer fra, og det er reaksjonene til de vi holder foredrag for.
Vi har blitt veldig vant til å fortelle historiene våre, det er nesten mekanisk. Alt er sant, men etter utallige ganger går det på automatikk. Når vi møter blikkene til de vi snakker for, skjønner vi raskt at de aldri hørt dette før. Nesten ingen har møtt en transperson (som de vet om), de har aldri hørt om hvordan helsevesenet møter oss eller samfunnet. Gjennom nesten alle foredrag møter vi et par tårevåte blikk når vi forteller om krenkende uttalelser fra helsepersonell, manglende støtte fra familiemedlemmer eller kampen vi har gjennomgått for å i det hele tatt orke å leve som oss selv. Tydelig bekymring hører vi fra publikum når vi forteller om at transpersoner topper selvmordsstatistikken, blir banket opp, spyttet på, latterliggjort, tilsendt drapstrusler og diskriminert. Det samme hører vi når vi forteller om at det kun er kort tid siden transpersoner måtte kastreres for å kunne endre juridisk kjønn. Når de hører at diagnosen vi må ha for å få behandling ble for kun få år siden flyttet vekk fra psykisk lidelse, blir de fleste provosert. Vi bor i Norge, det er 2022, men vi har fortsatt en lang vei å gå.
Nasjonens døtre
Det har blitt skrevet flere krenkende artikler og meninger, noen skrevet av kjente personer og noen av helsepersonell som arbeider med å behandle og uttrede transpersoner. I en artikkel ble transmenn beskrevet som «forvirra tenåringsjenter» og «nasjonens døtre». Transkvinner blir ofte beskrevet som «menn i kjoler» eller «overgripere i damegarderoben». Dette gjør ikke at samfunnet vårt blir mer åpent og inkluderende. Det skaper veldig feil bilder av hva det vil si å være trans og hva det vil si å gjennomgå en kjønnskorrigerende behandling. Det å spre feilinformasjon om transpersoners liv er krenkende og skadelig.
Det som da skjer er at mannen i gata leser artiklene, nikker med, og syns man skal «kalle en spade en spade» fordi det mangler rett informasjon. Ja, la oss kalle en spade en spade, det er transfobisk å spre hat og usaklige argumenter mot transpersoner. Det mangler innhold som er skrevet av og for transpersoner – vi fortjener å være historiefortellerne av våre egne liv.
Behovet for mer åpenhet og ressurser
Vi har deltatt på fler samtalegrupper for unge transpersoner. Her ser vi tydelig behovet for mer åpenhet, ikke bare hos ungdommene vi snakker med, men til nettverket rundt dem. De forteller om mange utrolig triste temaer, men òg om viktige temaer. Det blir fortalt om opplevelser av isolasjon, depresjon og ensomhet. Mange er livredde for at ingen vil forstå eller akseptere dem, og syns det er nærmest umulig å se for seg en «normal» fremtid.
Mange ser på det å gjennomgå en slik prosess som utelukkende vanskelig og ensom, og den er til tider det. Men følelsen av å få leve sitt autentiske selv og bli akseptert, er en følelse som ikke kan beskrives, og dette må vises og deles. Unge mennesker, spesielt transpersoner, har et sterkt behov for rollemodeller. De er nødt til å møte folk som er lengre i prosessen enn de selv. Unge transpersoner må få se at man kan leve gode liv, ikke til tross for at man er trans men fordi man er trans. De har behov for å se og møte folk som studerer, jobber, har venner, kjæreste, familier, de må få vite at de kan ha en fremtid. Det vet jeg at jeg selv hadde hatt behov for.
Dette er grunnene til at vi gjør det vi gjør, vi prøver å være de vi selv hadde trengt da vi selv var yngre. Og vi prøver å vise folk at man må ta transpersoner seriøst og våre situasjoner på alvor. Og dette er grunnene til at vi trenger denne dagen. Transtematikk må settes på dagsorden. Vi vil bli sett og hørt.